Sunrise: A Song of Two Humans

Dette er en ekte filmklassiker! Dette amerikanske dramaet fra 1927 ble regissert av den berømte tyske regissøren F. W. Murnau, som blant annet står bak den kjente vampyrfilmen Nosferatu (1922). Murnau gikk med på å regissere filmen på en betingelse, nemlig at han skulle få fullstendig kreativ kontroll over produksjonen. Det gikk studioet med, og resultatet er en tidløs klassiker av de sjeldne.

Filmen handler om en gift bonde (George O'Brien) som i filmen kun henvendes til som The Man. Ekteskapet hans blir stadig dårligere på grunn av hans affære med en fristerinne fra byen (Margaret Livingston). Hun forsøker desperat å overtale The Man til å drukne sin uskyldige kone (Janet Gaynor) slik at de to kan leve sammen i storbyen. For å finne ut om forsøket lykkes eller ikke, bør du se filmen selv!



Men det er ikke selve historien alene som gjør denne filmen til et mesterverk, det er måten F. W. Murnau tar i bruk banebrytende filmtekniske metoder som gjør at filmen er en fryd å se på. Murnaus stil stammer fra den filmhistoriske retningen "tysk ekspresjonisme" som var veldig populær på 1920-tallet. Denne retningen kjennetegnes av bruk av symbolikk, skygger, overdrivelse av virkeligheten (for eksempel ved at kulissene bygges mye større enn de egentlig ville vært). Filmene får i denne retningen en dypere mening, gjerne ved at de utforsker de mørke og truende sidene ved menneskelig psyke.

Filmen var revolusjonerende på flere områder. Den er blant de første filmene som inneholder lydeffekter, og man kommer derfor et skritt nærmere lydfilmen slik vi kjenner den i dag. Lydeffektene oppstår sporadisk i filmen, og brukes mest effektiv i en scene i byen hvor flere biler må bråstoppe og tuter på hverandre. Visuelt sett er filmen fantastisk, og Murnau tok i bruk flere nyskapende teknikker når det gjelder kamerabruk. Nevneverdig er hans bruk av såkalte "tracking shots", og filmen inneholder det til da lengste tracking shot, som varer i over 4 minutt.

Filmen vant også Oscar i tidenes første Oscarutdeling som ble holdt i 1929. Der fikk den pris for "unique and artistic production". Filmen er absolutt verdt å få med seg, og regnes av mange som den definitive stumfilmen. Den er ekstremt imponerende visuelt sett, og skuespillerne overbeviser i rollene sine. Den er på mange måter forut for sin tid, og har nok vært en inspirasjonskilde for svært mange andre filmer i årene som fulgte.

Touch of Evil

Ah, film noir. En fantastisk sjanger, som i rette hender kan føre til mesterverk. Double Indemnity (1944) og The Maltese Falcon (1941) er eksempler på dette. Kjennetegn på film noir er bruken av svart-hvitt (begrepet "film noir" er fransk og betyr "svart film"), skygger og en generelt truende og sleazy stemning. Historiene dreier seg gjerne om kriminalitet og korrupsjon, ofte med en mandig og tøff detektiv eller politimann i hovedrollen. Touch of Evil (1958) er en av de siste filmene som kommer innunder film noir sjangerens klassiske periode, som varte fra begynnelsen av 1940-tallet til slutten av 1950-tallet. Filmen er uten tvil noe av det beste sjangeren har å tilby.

Kort fortalt handler filmen om den meksikanse politimannen Ramon Vargas (spilt av Charlton Heston) som må avbryte bryllupsreisen da en amerikansk forretningsmann blir myrdet da bilen hans eksploderer. Bilbomben ble plassert på den meksikanske siden av grensen mellom de to landene, og Vargas blir på denne måten trukket inn i saken. For å gjøre vondt verre dukker den tvilsomme, ekstremt overvektige og utspekulerte politikaptein Hank Quinlan opp (spilt til perfeksjon av legenden Orson Welles) for å skape problemer for Vargas. I tillegg blir hans kone (Janet Leigh) kidnappet av en lokal gangster. Historien spinner herfra ut i et virvarr av korrupsjon, vold, intriger og overraskende vendinger.

I tillegg til å spille en stor rolle i filmen, er Orson Welles også filmens regissør. Han beviser nok en gang at han er minst like dyktig bak kamera som foran. Filmen er stilistisk og mørk, og enkelte av scenene er både forstyrrende og fascinerende i sin blanding av mørk humor og sjokkerende vold. Den er også teknisk nyskapende, og særlig berømt er filmens åpningsscene: en 3 minutter lang uavbrutt sekvens filmet ved hjelp av en kran.



Skuespillerprestasjonene er det heller ingenting å si på. Orson Welles' Hank Quinlan er avskyelig og korrupt, men han har en karisma som gjør det vanskelig å ta øynene vekk fra ham. Et valg jeg stusser litt ved er Charlton Heston som en meksikansk politimann; han hverken ser eller høres meksikansk ut.
Det foregikk også drama bak kulissene. Filmstudioet Universal var ikke fornøyd med Welles' ferdige versjon av filmen, og spilte inn nye scener og fjernet andre uten at Welles var klar over dette (det er i alle fall det Orsen Welles selv har hevdet). I 1998 ble det utgitt en ny verjson av filmen som var redigert og klippet etter notater etterlatt av Welles. Dette regnes som den definitive versjonen, og er den som kommer nærmest hans originale visjon og er den jeg har sett personlig.

For den som liker film noir, Orson Welles eller ganske enkelt et godt mysterium vil nok denne filmen falle i smak. Den er vågal, utfordrende, spennende, mørk og urovekkende - akkurat som god film noir bør være!

Un Chien Andalou

Dette blir det første innlegget i filmbloggen min! Har over lang tid vært interessert i film, men i løpet av de siste par årene har denne interessen utviklet seg til å omfatte litt eldre, mer obskure filmer. Derfor skal denne bloggen handle om den type filmer folk flest kanskje aldri har hørt om, eller i utgangspunktet ikke har noen interesse av. Håper bloggen kan hjelpe litt på akkurat det punktet. Filmene jeg kommer til å fokusere på vil derfor være fra ca år 1915 til 70-tallet. Har også planer om å dykke ned i Sør-Koreas fantastiske filmlager, og derfor vil det i større grad være fokus på en del nyere filmer her.

Det blir passende å begynne med den filmen som inspirerte bloggens navn, nemlig Un Chien Andalou (An Andalusian Dog) fra 1928 (enkelte kilder hevder at den ble utgitt i 1929). Dette er et lite mesterverk innen filmkunsten og representerer surrealismens inntog i filmverdenen. Det er den spanske regissøren Luis Buñuel og kunstneren Salvador Dalí som står bak denne godbiten. Salvador Dalí er spesielt kjent for sine surrealistiske bilder, noe som kommer veldig godt til syne her. Filmen har ikke et plot, eller en historie, slik vi er vant til det. Den hopper fra scene til scene, hvor stadig rarere og mer forstyrrende hendeles utspiller seg. Den følger en slags drømmelogikk, noe Buñuel og Dalí gjorde med vilje. Buñuel har senere uttalt at "no idea or image that might lend itself to a rational explanation of any kind would be accepted" og "Nothing, in the film, symbolizes anything". Det er nøyaktig dette som gjør filmen så forfriskende og nyskapende. Om det så gjelder døde hester på et piano, eller to prester som blir dratt langs gulvet mens de er bundet fast i et tau og ser rimelig forbausede ut, er dette bilder som datidens publikummere aldri hadde sett maken til. En av filmens mest berømte, og sjokkerende, scener:



Under filmens premiere gjemte faktisk filmskaperne seg bak lerrettet med steiner i lommene, i tilfelle publikummerne skulle bryte ut i raseri og de ble tvunget til å forsvare seg selv. Publikum, imtidlertid, likte filmen og den ble så populær at den ble vist på kino i hele 8 måneder. Dersom du har lyst til å se en forstyrrende, morsom, usammenhengende og genial film, sjekk ut denne. For de som er ekstra interesserte kan hele filmen sees på Youtube, da den kun varer i 16 min.



Begge skuespillerne som spiller hovedrollene i filmen tok noen år senere selvmord. Den mannlige hovedrollen tok en overdose sovemedisin i 1932, mens den kvinnelige hovedrollen dynket seg selv i bensin og brente seg ihjel offentlig i 1954, av, så vidt jeg vet, ukjente grunner.
Luis Buñuel og Salvador Dalí skulle komme til å samarbeide igjen et par år senere. Denne gangen er det også en surrealistisk film de har pønsket ut, L'Âge d'Or (The Age of Gold) fra 1930. Men den får vi se nærmere på en annen gang.