Filmen handler om en gift bonde (George O'Brien) som i filmen kun henvendes til som The Man. Ekteskapet hans blir stadig dårligere på grunn av hans affære med en fristerinne fra byen (Margaret Livingston). Hun forsøker desperat å overtale The Man til å drukne sin uskyldige kone (Janet Gaynor) slik at de to kan leve sammen i storbyen. For å finne ut om forsøket lykkes eller ikke, bør du se filmen selv!
Men det er ikke selve historien alene som gjør denne filmen til et mesterverk, det er måten F. W. Murnau tar i bruk banebrytende filmtekniske metoder som gjør at filmen er en fryd å se på. Murnaus stil stammer fra den filmhistoriske retningen "tysk ekspresjonisme" som var veldig populær på 1920-tallet. Denne retningen kjennetegnes av bruk av symbolikk, skygger, overdrivelse av virkeligheten (for eksempel ved at kulissene bygges mye større enn de egentlig ville vært). Filmene får i denne retningen en dypere mening, gjerne ved at de utforsker de mørke og truende sidene ved menneskelig psyke.
Filmen var revolusjonerende på flere områder. Den er blant de første filmene som inneholder lydeffekter, og man kommer derfor et skritt nærmere lydfilmen slik vi kjenner den i dag. Lydeffektene oppstår sporadisk i filmen, og brukes mest effektiv i en scene i byen hvor flere biler må bråstoppe og tuter på hverandre. Visuelt sett er filmen fantastisk, og Murnau tok i bruk flere nyskapende teknikker når det gjelder kamerabruk. Nevneverdig er hans bruk av såkalte "tracking shots", og filmen inneholder det til da lengste tracking shot, som varer i over 4 minutt.
Filmen vant også Oscar i tidenes første Oscarutdeling som ble holdt i 1929. Der fikk den pris for "unique and artistic production". Filmen er absolutt verdt å få med seg, og regnes av mange som den definitive stumfilmen. Den er ekstremt imponerende visuelt sett, og skuespillerne overbeviser i rollene sine. Den er på mange måter forut for sin tid, og har nok vært en inspirasjonskilde for svært mange andre filmer i årene som fulgte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar