Nosferatu, eine Symphonie des Grauens

I den siste tiden virker det som om filmer om vampyrer har tatt helt av. Da er det kanskje på sin plass å skrive om en av de aller første vampyrfilmene som ble sluppes løs på et intetanende publikum i 1922, nemlig klassikeren Nosferatu. Den er regissert av mesteren F. W. Murnau, som også regisserte Sunrise: A Song of Two Humans som jeg skrev om i forrige innlegg. Det var meningen at Nosferatu skulle være filmversjonen av Dracula, skrevet av Bram Stoker i 1897. Filmstudioet klarte ikke å sikre rettighetene til romanen, og derfor måtte de endre på noen få ting. Ordet vampyr ble endret til nosferatu, og "Count Dracula" ble endret til "Count Orlok". Ellers er selve historien veldig lik romanen.

Eiendomsmegleren Thomas Hutter (spilt av Gustav von Wangenheim) sendes av sin arbeidsgiver til Transylvania, hvor han skal gjøre forretninger med grev Orlok (Max Schreck) som ønsker å kjøpe et hus i en tysk småby. Når Hutter snakker med lokalbefolkningen, blir de livredde bare navnet hans nevnes og de advarer ham mot å dra dit. Idet Hutter til slutt ankommer slottet blir han tatt imot av greven selv, og når han uheldigvis kutter tommelen sin i løpet av middagen, prøver grev Orlok å suge blodet fra tommelen. Dette er det første tegnet på at noe ikke er helt normalt med greven, og videre skjer det bare rarere og mer forstyrrende ting.

Dersom man kjenner til historien om Dracula vil ikke filmens historie overraske, da det kun er få ting som skiller denne versjonen fra den originale historien. Det som derimot gjør denne filmen verdt å se, er den storslagne måten Murnau bruker skygger og andre teknikker for å fremkalle en mørk og grufull stemning.



Nosferatu egner seg perfekt som stumfilm. Det finnes ingen dårlig dialog som kan ødelegge for stemningen, og musikken passer perfekt. Filmen ligner naturligvis ikke på det vi i dag kaller en skrekkfilm, hvor blod, høye lyder og scener hvor noen plutselig hopper frem og skremmer livet av både publikum og skuespillere, er vanlig. Isteden bygger filmen opp stemningen, og den kan med rette betegnes som ekkel og "creepy". En av filmens mest kjente scener er når grev Orlok reiser seg fra kisten sin:



Det var selvfølgelig drama bak kamera under innspillingen av denne filmen også. Bram Stokers enke saksøkte filmstudioet for brudd på opphavsrettighetene, og vant. Som en følge av dette bestemte domstolen at alle eksisterende kopier av filmen skulle bli ødelagt. Heldigvis hadde de allerede sendt ut en kopi for å bli distribuert rundt om i verden, og denne ble igjen kopiert opp. Og flaks var det, slik at vi nå kan nyte den i 2011, snart 100 år siden filmen ble laget.
I Sverige ble filmen bannlyst for "excessive horror" i 1922, og det var ikke før i 1972 at man endelig fikk lov til å vise den der. Filmen har også satt sitt merke i populærkulturen, hvor den introduserte konseptet om at solskinn er dødelig for vampyrer. Denne ideen eksisterte ikke i romanen Dracula.

Den tyske regissøren Werner Herzog lagte en nyinnspilling av filmen i 1979: Nosferatu: Phantom der Nacht, hvor Klaus Kinski spiller hovedrollen. Til forskjell fra Nosferatu bruker de i denne filmen de originale navnene fra Bram Strokers roman. Til å være en nyinnspilling er filmen veldig god, og den anbefales på det varmeste.

En litt mer morsom hyllest til filmen finner vi i Shadow of the Vampire (2000). Denne filmen handler om innspillingen av Nosferatu, og John Malkovich spiller regissør F. W. Murnau som ansetter en ekte vampyr, Max Schreck (spilt av Willem Dafoe) for å spille grev Orlok. Etter et stund begynner kameramenn og andre som jobber med filmen å dø, og Murnau mistenker at Max Schreck tar rollen litt mer alvorlig enn han burde...
Det er en fantastisk film, men man bør ha sett Nosferatu for å virkelig skjønne humoren, og historien.

Uansett kan Nosferatu, eine Symphonie des Grauens anbefales for dem som liker skumle filmer, selv om denne er skummel på en annen måte enn dagens skrekkfilmer. Den er også verdt å se for å oppleve hvordan vampyrer fremstilles på film, før moderne versjoner som Twilight ruinerte det. Dette er en filmklassiker som alle bør se.

For de som er ekstra interesserte er hele filmen tilgjengelig her: