Un Chien Andalou

Dette blir det første innlegget i filmbloggen min! Har over lang tid vært interessert i film, men i løpet av de siste par årene har denne interessen utviklet seg til å omfatte litt eldre, mer obskure filmer. Derfor skal denne bloggen handle om den type filmer folk flest kanskje aldri har hørt om, eller i utgangspunktet ikke har noen interesse av. Håper bloggen kan hjelpe litt på akkurat det punktet. Filmene jeg kommer til å fokusere på vil derfor være fra ca år 1915 til 70-tallet. Har også planer om å dykke ned i Sør-Koreas fantastiske filmlager, og derfor vil det i større grad være fokus på en del nyere filmer her.

Det blir passende å begynne med den filmen som inspirerte bloggens navn, nemlig Un Chien Andalou (An Andalusian Dog) fra 1928 (enkelte kilder hevder at den ble utgitt i 1929). Dette er et lite mesterverk innen filmkunsten og representerer surrealismens inntog i filmverdenen. Det er den spanske regissøren Luis Buñuel og kunstneren Salvador Dalí som står bak denne godbiten. Salvador Dalí er spesielt kjent for sine surrealistiske bilder, noe som kommer veldig godt til syne her. Filmen har ikke et plot, eller en historie, slik vi er vant til det. Den hopper fra scene til scene, hvor stadig rarere og mer forstyrrende hendeles utspiller seg. Den følger en slags drømmelogikk, noe Buñuel og Dalí gjorde med vilje. Buñuel har senere uttalt at "no idea or image that might lend itself to a rational explanation of any kind would be accepted" og "Nothing, in the film, symbolizes anything". Det er nøyaktig dette som gjør filmen så forfriskende og nyskapende. Om det så gjelder døde hester på et piano, eller to prester som blir dratt langs gulvet mens de er bundet fast i et tau og ser rimelig forbausede ut, er dette bilder som datidens publikummere aldri hadde sett maken til. En av filmens mest berømte, og sjokkerende, scener:



Under filmens premiere gjemte faktisk filmskaperne seg bak lerrettet med steiner i lommene, i tilfelle publikummerne skulle bryte ut i raseri og de ble tvunget til å forsvare seg selv. Publikum, imtidlertid, likte filmen og den ble så populær at den ble vist på kino i hele 8 måneder. Dersom du har lyst til å se en forstyrrende, morsom, usammenhengende og genial film, sjekk ut denne. For de som er ekstra interesserte kan hele filmen sees på Youtube, da den kun varer i 16 min.



Begge skuespillerne som spiller hovedrollene i filmen tok noen år senere selvmord. Den mannlige hovedrollen tok en overdose sovemedisin i 1932, mens den kvinnelige hovedrollen dynket seg selv i bensin og brente seg ihjel offentlig i 1954, av, så vidt jeg vet, ukjente grunner.
Luis Buñuel og Salvador Dalí skulle komme til å samarbeide igjen et par år senere. Denne gangen er det også en surrealistisk film de har pønsket ut, L'Âge d'Or (The Age of Gold) fra 1930. Men den får vi se nærmere på en annen gang.